Norseman 2016 Race Report

For et eventyr! Det var det første jeg sa når jeg kom på toppen etter 13 timer og 55 minutter. Det neste jeg sa var: For en gjeng! Det er ikke en klisje når folk sier at norseman er et teamarbeid og ikke en enkeltprestasjon, og det er ikke en klisje at norseman er et eventyr i vill norsk natur hvor det er naturen og ikke atleten som setter dagsorden.

Jeg var ikke 100% sikker når jeg fikk plassen i november om jeg egentlig var motivert til å stå på båten i august. Etter en ukes betenkningstid og en prat med kona så hadde hodet skrudd seg på. Jeg var klar som bare det. Jeg liker planer og trening så det var bare å sette i gang. Med utdannelse i organisasjonspsykologi så er dette med motivasjon, langsiktig strategi og måloppnåelse rett opp i min gate, det er dette jeg liker og dette jeg kan. Som kompisen min sier: «for å være dønn ærlig Stig så har ikke du noe typisk langdistansekropp». Nei det stemmer veldig godt. Men jeg liker å gjøre ting på tross av. Og jeg veit så sinnsykt godt hva man kan utrette om man setter et mål og lager en realistisk plan basert på en teori/tanke/filosofi som man tror på.

Mål og plan

Først måtte jeg definere målet og det var sort trøye. Alle tidligere resultater i korte og lange triathlon tilsier at jeg skulle kunne ta meg helt opp på fjellet på en dag hvor alt stemmer med kropp og utstyr. Det litt mindre offisielle målet var topp 100, og mitt indre hemmelige mål var topp 75 på en god dag hvor alt stemte. Uansett plassering var et tilleggsmål at jeg ikke skulle trene meg i senk eller ende opp umotivert i etterkant. Med målsetning i boks så var det bare å legge en plan. Joe Friel sin treningsfilosofi er fundamentet, noe jeg har god erfaring med. Planen laget jeg basert på anslagsvis 420 treningstimer pr år. 4 ukers bolker med 3 uker gradvis økende mengde og en uke roligere for å restituere. Hovedfokus for treningen er å bli mest mulig utholdende og raskest mulig i sone 2 som er langdistanse racepace for meg. Tre hoved treningsbolker hvor 1 er å forberede meg til å tåle treningen (prep), 2 er å trene for å trene (base) og til slutt å trene for å konkurrere (build).

Dagene før

Dagene før er som alle har skrevet spesielle. Stemningen i Eidfjord et til å ta og føle på, men stemningen er god. Masse hyggelige atleter og support, norseman crewet er enestående hjelpsomme og tålmodige. Vi hadde nydelig vær i dagene før og fjorden lå blikkstille og badet i sol. Det store spørsmålet var vanntemperatur og værmeldingen. Mitt fokus her var at det blir likt for alle og det er måten man håndterer det på som jeg kan gjøre noe med. Fjorden er kjent for å være lunefull og temperaturen kan skifte fra akseptabel til iskald på noen timer. Det virket som om alle holdt pusten hver gang det kom et cruiseskip i bukta. Jeg gjorde to svømmetester. En test med drakt og vanlig svømmehette, dette gikk greit. Dagen etter tok jeg på ørepropper, neoprenhette og sokker. Det siste valget var veldig komfortabelt, også i de kalde beltene med fjellvann som ligger innerst i fjorden. Valget ble derfor enkelt.
Jeg sov ingenting natten før, men jeg hvilte godt. Jeg lå rett ut i senga fra klokken ni på kvelden frem til klokka ringte 01:30. Sammen med Karina så jeg litt nettflix hver gang jeg ble litt for rastløs, det funket. Glovarm dusj, så til frokost å forsøke spise så mye som mulig. Klarte nok få inn ca. 1000 kalorier og det var bra. Alle i supportteamet mitt sto opp og spiste sammen med meg og det var veldig koselig, for angsten og tvilen kom i stadige bølger. Klokka 03:00 var det å sette sykkel i T1 og bestemme bekledning. Vanskelige valg, men valget falt på å svømme i sykkelklær under drakta i stedet for trisuit. På med løse ermer og vindjakke i baklomma før ut på sykkel i tilfelle noe skulle skje med vær/support. Varmt blir det opp til Vøringsfossen uansett, men det var meldt 4 grader, vind og regn på vidda.
Jeg var ganske stressa så uten at jeg tenkte på tiden så jeg takk for alt til teamet og gikk på båten. Så på klokka og oppdaget at den kun var 03:45. Nedtur å sitte der aleine og grue seg tenkte jeg, men så kom Magnar og Torbjørn som jeg kjenner fra før og vi skravlet litt om vær og vind uten å stresse hverandre opp. Det siste du ønsker er en hypernervøs dude som snakker om watten sin på denne tiden av døgnet. Peace and calm – peace and calm:-) Pust inn – pust ut.

Svøm

Hoppet fra ferga er et av de mest ikoniske bildene innen triathlon og det er ikke uten grunn. Det var 04:40 om morgenen, mørke tunge skyer, vind og bekkmørkt. Å stå der var brutalt og magisk på en gang. Magisk fordi man faktisk er i stand til å hoppe ut og svømme hjem, brutalt fordi det er kaldt, mørkt, tidlig og strider mot sunn fornuft. 300 meter svøm bort til start og sykle i vannet 10 min var oppvarmingen. Hornet gikk og jeg hadde lagt meg så nær land som mulig, dit ville alle de andre også. Helt utrolig at man kan knuffe og sloss så mye med kun 250 atleter i en så stor fjord. Men, jeg som alle andre ville frem fortest mulig med best mulig linje. Røff sjø gjorde at jeg aldri hadde en følelse av å svømme teknisk riktig eller med flyt. Enten var jeg nede i en bølgedal eller på toppen av en bølge. Motstrøm hele veien hjalp heller ikke på følelsen av fremdrift. Bang sa det plutselig og jeg fikk en rett høyre så det singlet i tenner og jeg så stjerner en stund. Jada, dette var koselig. Etter å ha svømt langs land en god periode så jeg endelig bålet som markerer den ene bøya vi skulle runde før vi skulle svømme rett over bukta og mot stranda ved hotellet og T1. Navigering var vanskelig pga sjøen, men jeg kom meg til bøya og rundet. Deretter la jeg på svøm tvers over bukta, den rette linjen mot mål. Plutselig ser jeg at veldig mange svømmer langs land hele veien rundt bukta. Her begynner jeg å tvile. Har jeg misforstått noe, bør jeg snu og følge på sånn at jeg ikke diskes eller får tidsstraff? Jeg ser etter kajakker som kan være på vei for å snakke med meg, men kajakkene ligger på utsiden av meg og de ligger i ro. Javel, jeg måtte ta en beslutning og ha tro på at jeg svømmer riktig. Her var det tøft med sterk strøm og bølgene var rett inn fra siden. I ettertid viste det seg at de som svømte inne i bukta rett og slett var tatt av strømmen, de hadde forsøkt å svømme som meg, men ble dratt inn i bukta. Jeg merket jo strømmen jeg også, men lot meg ikke ta av den. Litt nytte har man altså av å ha drevet med bølgesurfing Inn på 1:19 noe som er helt ok i de forholdene (57 beste svømmetid).
Skifte gikk tregt da jeg var helt følelsesløs i fingrene og svimmel, men med god hjelp av Rune var jeg på sykkelen etter 05:55

Sykkel

Med kliss våte sykkelklær og kald fra svøm så synes jeg det gikk trått. Måtte så pisse at jeg var helt kjørt og valgte å stoppe for å gjøre det. Da kom det 20 stk til forbi umiddelbart. Ja-ja tenkte jeg. Det er bedre enn å sykle med skoene fulle av piss i 7 timer. Som planlagt hold jeg igjen opp Måbødalen og til Dyranut som har en stigning på 1200m på 4 mil. Her er det så lett å bli ivrig når man er glad man overlevde svømmingen og føler seg frisk. Man kan lure hva slags planlegging noen gjør. Jeg syklet forbi ei dame rett før Vøringsfossen som allerede hadde gått på en smell, helt rød i ansiktet, svetten dryppet fra hjelmen og hun pesa som en hval. God tur, du er snart fremme – sa folk! På Dyranut skiftet jeg til tykk kortarmet (Gabba), av med sko og på med tørre sokker og neoprentrekk over skoene samt knevarmere. Valgte å ta på refleksvesten igjen på grunn av tykk tåke og regn slik at jeg skulle bli sett av bilistene. Her var det 4 grader og regn, men god vind bakfra så dette kom til å gå fort. Jeg fløy over vidda og hadde 39,5 kmt i snitt på 5 mil til tross for mye bilkø på de beste partiene. Jeg ville ikke risikere tidsstraff ved å bryte trafikkreglene så jeg måtte bare tåle å ligge bak til det var klart. Det var veldig kaldt og sammen med regn ble etter hvert farlig når jeg var så kald på hendene og armene at jeg ikke klarte håndtere dumper i veien uten å glippe på styret (min toppfart i løpet av dagen var 91kmt). Ved Dagali fikk jeg tørre hansker og livet var bra igjen. Hadde syklet meg opp ca. 30 plasser over vidda og det var motiverende. Kroppen funket som f…. og jeg følte meg sterk. Det var hyggelig med mer kontakt med supportteamet og folk som heiet i løypa. Masse energi! De tre toppene over til Uvdal gikk raskt og det beryktede Imingfjell sto som siste skikkelige hinder før Austbygde. Men bakken gikk kontrollert og fint. Supporten tok en alvorsprat med meg her og fortalte at jeg ikke hadde drukket nok. Hæ? Jeg må pisse for 3 gang og har drukket hele tiden sa jeg. Da pisser du en gang til så drikker du mer sa Rune bestemt. Javel, han var dagens øverste leder så da ble det sånn. Jeg hadde faktisk kun drukket 2 liter frem til da, så han hadde rett. Det burde vært det dobbelte, men med konstant regn så blir man ikke spesielt tørst. Etter Imingfjell kom turens desidert farligste parti. Ned Imingen og Tessungdalen er preget av hull, veiarbeid og telehiv. Dette kombinert med høy fart, atleter som er heite i hode og har frosne fingre er direkte farlig. Mange har advart oss. Jeg syklet hardt, men kontrollert og kom til Austbygde med et stort smil på 6:46 og 66 beste sykkeltid. Fornøyd med det på kalde glatte veier.
Med følelsesløse fingre skiftet jeg alt tøy til tørt løpetøy og brukte 05:30 på det og det var det verdt.

Løp

Stinne bein, men de flyttet på seg uten noe vondter eller klaging. Med høy kadens og forsøk på god holdning la jeg meg på ca. 5:30min pr kilometer noe som var komfortabelt. Humøret var på topp. Supporten sa de måtte innom en butikk og jeg fikk drikke, to gels og beskjed om å regne med at det kunne ta en stund før vi møttes igjen. Løp fra 2 km til 11 km aleine og det gikk fint. Masse andre support i løypa og god stemning. Jeg ble løpt fra av et par stykker og tok igjen fler enn det. Stadig kontakt med support var veldig motiverende og det var motiverende og stadig ta igjen folk. Gikk over på 50/50 doven cola og vann sammen med gels og fikk litt crampfix i drikken innimellom da jeg hadde en gryende krampe i leggen. På ca 14km måtte vi stoppe for å teipe en tå med vannblemme. Det føles som en evighet å ta av sko og sokker når man er i godt driv, men det var fortsatt mange timer igjen så det måtte håndteres. Ny teiping måtte til litt senere på andre foten. Det er straffen for å være gjennomvåt på 8de timen. Etter 20 km klarte jeg ikke helt holde samme fart og dalte litt til 6min pr. kmt og synes det ble litt tungt for første gang i løpet av dagen. Holdt motet oppe ved å tenke på at jeg skulle få lov til å gå når jeg kom til zombie hill. Skiftet sko til terrengsko i bunn av zombie hill og Rune og Kent gikk sammen med meg mens Karina og Ely hadde bilen parkert på hver lomme oppover i tilfelle jeg trengte noe som gutta ikke hadde med i sekken. Som en sosial person satt jeg stor pris på å kunne gå og skravle oppover. I følge kara var det jeg som sto for pratingen og når jeg tenker på det i etterkant, burde jeg nok ha hatt større fokus på fremdrift. Men jeg fikk energi av å få hente meg litt inn igjen og mobilisere til en siste innsats etter cutoff (32,5K) og opp på fjellet. Alt så bra ut i forhold til å få komme opp så det var ikke noe å stresse med akkurat opp zombie, det er fortsatt lenge igjen. Når jeg kom på 32,5 så står mamma og Arne og heier. Kjempestas! Legen tok meg i hånda og jeg presenterte navn og sto i rett. Gå videre var beskjeden. Kult, målet er snart nådd. Var på 32,5 på 3:45. Stigningen videre mot Stavsro (inngangen til fjellet) på som er på 37,5km er fortsatt bratt, men har noen flate partier så jeg jogget forsiktig her, men hadde fått veldig vondt i ryggen opp zombie så det tok på med støt i ryggen når jeg jogget. Det var allikevel godt å bevege seg litt annerledes enn jeg hadde gjort den siste timen. Ny legesjekk på Stavsro før man slipper inn de siste 5 km på fjellet gikk greit og så var det på med sekk med klær og drikke. Det ble nå merkbart kaldere igjen og vind. Tåka lå rundt toppen så man kunne ikke se mål. Litt av tanken med å holde igjen opp zombie var frykt for kramper når jeg skulle gå på fjellet og det var for å være sikker på at jeg klarte å avslutte sterkt. Noe rart skjedde i det jeg kom litt innover og startet å klyve litt fra stein til stein. Jeg fikk energi, og istedenfor å få stadig nykk av kramper følte jeg meg nå ganske sterk. Gradvis gikk supporten fra å si, kom igjen nå Stig hold trykket oppe, til å si bra Stig, dette er så utrolig bra, du tar igjen folk, du er rå. Det gav mer energi og de siste 3 kilometerne gikk jeg på og hentet stadig igjen folk. Det var så motiverende å plukke den ene etter den andre. Når Rune sa at – ikke for å presse, men nå kan du rekke det under 14 timer – så gikk jeg på utterligere. Vi så fortsatt ikke toppen, men vi begynte å høre gledeshyl og forsto at nå er det ikke lenge igjen. Rett før mål tar vi igjen Karina og Ely. Jeg tar Karina i hånda og går de siste meterne med over målstreken med henne. En lang dag er over og en lang periode med fokus på norseman er over. Jeg er så glad.
I mål på 13 timer 55 minutter, 63plass og sort finisher shirt.

Oppsummert så var det en tøff dag med noe av det verste været i norsemans historie ifølge de selv (http://nxtri.com/wet-wet-cold/ ). Men jeg og teamet hadde planlagt godt, vi samarbeidet godt og jeg hadde trent godt og disponerte kreftene perfekt igjennom dagen. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med innsatsen. Jeg snakket om fremtidige treningsøkter med Rune på vei opp til toppen så treningslysten er tilstede.
Folk spør meg om jeg skal delta igjen neste år. Hvorfor det tenker jeg da. Bedre tid? Bedre plassering? Stuttjukk 40 åring pulveriserer ekteskap og karrer seg inn på 40. plass mot 63. plass i fjor- read all about it! Nei, la heller de som venter i kø slippe til å få oppleve dette. Jeg er nok mest ute etter opplevelsen underveis kjenner jeg. Kampen mot å sette seg ned når man er sliten, kampen mot fjellet som virker ubestigelig, kampen mot fornuften som sier ikke hopp i sjøen din idiot. Det er bølger, strøm og midt på natta. Tilfredsstillelsen av å sette realistiske langsiktige mål og nå de er det som er min bensin. Hvem om helst kan prate høyt og sette hårete mål, men man må nå de sånn noenlunde for å oppnå ekte glede. Tid og plassering er underordnet alt dette. Ikke misforstå, jeg satt meg mål om plassering og jeg er superstolt av at jeg kom inn som nummer 63, foran en haug med andre spreke folk på samme dag. Men som arrangøren sier, Norseman er ikke en konkurranse, det er en opplevelse. Jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal kunne toppe denne opplevelsen i samme løp en gang til. Nei takk – next challenge please! Maraton i Gobiørkenen eller noe.
Tusen takk til Karina, Rune, Kent og Ely for å sette av en hel helg der de viet seg 100% for at jeg skulle ha en så bra opplevelse som mulig. Takk til Norseman og crew som er 100% True – Basic – Unique.
For et eventyr Norseman er!